Jumpers knee

Jumper’s knee, jumpers knee, hoppekne, hopperkne eller patellar tendinopati er ulike navn på samme tilstand. Patellar tendinopati er den mest presise beskrivelsen, medisinsk sett. Det er en belastningslidelse i øvre del av senen mellom kneskål og skinnebeinet.

Jumpers knee
Patellar senen (eller ligamentet) forbinder kneskålen (patella) med skinnebeinet (tibia). (C) Gray’s Anatomy. Wikipedia. Public domain.

Patellar senen (kalles også patellar ligament eller ligamentum patellae) er en del av kneets strekkapparat og sitter i enden av den kraftige quadriceps muskelen som er ansvarlig for at vi kan aktivt, viljestyrt, strekke kneet.

I visse situasjoner er patellarsenen utsatt for stor belastning, akutt eller over tid.  Ved svært stor akutt belastning, kan senen ryke, helt eller delvis. Mer vanlig er imidlertid repetert belastning over tid som samlet overgår kroppens evne til restitusjon av senevevet.

Sistnevnte er mekanismen bak patellar tendinopati (eller jumper’s knee). Det er bred enighet om at tilstanden består av mikrobrudd i senevevet som overgår kroppens evne til å nydanne/reparere det skadete vevet. Hos idrettsutøvere er det vanligvis en kombinasjon av for stor treningsmengde og for lite restitusjon (hvile).

Jumpers knee
(C) Serge Kutuzov, Unsplash (free use).

Som navnet jumper’s knee (eller hopperkne) tilsier, er idrettsutøvere som trener og utøver mye hopp, spesielt utsatte. Det er i landingsfasen av hoppet at den største belastningen finner sted. Det er derfor ikke overraskende at volleyball- og basketball spillere er spesielt utsatte, da disse hopper (og lander på føttene) hele tiden. Prevalensen blant volleyball spillere er angitt å være 14-50% (i ulike studier). Tilsvarende for basketball spillere er angitt å være 32% (i en norsk studie ved Lian og medarbeidere fra 2005).

Så mange som 20% av aktive idrettsutøvere opplever patellar tendinopati i løpet av karrieren. Ofte er tilstanden forbigående og/eller mild, og til å leve med. Andre ganger er tilstanden kronisk og hemmende. Patellar tendinopati kan da redusere livskvalitet, evnen til å delta i sport og fritidsaktiviteter, samt evnen til å fungere i et (for knærne) tungt fysisk arbeide.

Studier har vist at 55% av aktive idrettsutøvere oppgir at tilstanden hemmer deres idrettsprestasjoner og at 16% oppgir at tilstanden hemmer arbeidsevnen. Patellar tendinopati kan i mange tilfeller bety slutten på en idrettskarriere og føre til sykemelding hos håndverkere.

Jumpers knee. MR
Sagitalt MR ved jumper’s knee. (C) Salem Bauones, Radiopaedia.org. From the case rID: 25194

Diagnosen (patellar tendinopati eller jumper’s knee) kan stilles ved at det foreligger (1) en typisk sykehistorie og (2) typiske funn ved klinisk undersøkelse av kne leddet, gjerne ved en lege eller fysioterapeut. Viktigst i så måte, er hevelse og distinkt palpasjonsømhet i senen like under kneskålen (patella). Vanligvis vil det også være klare funn ved MR og ultralyd (fortykket sene med økt væskeinnhold og tap av normal fiberstruktur, samt i kroniske tilfeller innslag av rifter). Billed diagnostikk er ofte unødig ved mildere tilfeller og typisk klinikk. Slik diagnostikk er imidlertid til hjelp ved et uklart sykdomsbilde og der kirurgi kan være aktuelt. MR kan dessuten være nødvendig for å utelukke andre årsaker til smertene. Røntgen bilder vil vanligvis vise normale forhold, men i langvarige tilfeller kan det sees en påleiring/beinspore ved patellaspissen (ved senefestet).

Mildere tilfeller av relativ kort varighet behandles gjerne med ro, avlastning (og/eller alternativ trening, som sykling), smertestillende og/eller NSAIDs (evt. som gel). Rehabilitering ledet av en fysioterapeut vil stort sett alltid være nyttig og regnes som den viktigste delen av behandlingen ved gjenstridig jumpers knee. Tøyninger, styrketrening og eksentrisk trening er grunnpilarer i rehabiliteringen og doseres av fysioterapeuten.

Pasienter ønsker seg alltid en «Quick-Fix», men ved de fleste kroniske tendiopatier, inkludert jumpers knee, er det lite holdepunkt for at dette eksisterer. Det er lite dokumentasjon for at bruk av nåler, injeksjoner, PRP/APS, laser, sklerosering, sjokkbølgebehandling (ECSWT) etc. endrer forløpet.

Der rehabilitering har vært forsøkt iherdig i 3-6 måneder uten hell, kan det være aktuelt å vurdere kirurgi. Dette gjøres best artroskopisk ved en spesialist i ortopedisk kirurgi med erfaring i inngrepet. Etter en artroskopisk undersøkelse for å utelukke skader i andre strukturer, undersøker kirurgen undersiden av patellar senen, fjerner synovium under senen, som ofte inneholder innvoksende smertefibre og små blodkar. Dernest leses senen for degenererte senefibre. Prosedyren tar sikte på å legge til rette for tilheling, på samme måte som ved tennisalbue.

Menisk operasjoner

Det har vært mye fremme i mediene at det har vært operert for mange menisk skader (menisk ruptur) og at kirurgi ofte har vært unødig og til dels vært til skade, snarere enn gavn, for pasientene. Bildet er imidlertid nyansert og holdningen (alle meniskskader skal behandles ikke-kirurgisk) har ført til at i enkelte tilfeller «kastes barnet ut med badevannet» (dvs. pasienten har en skade som burde vært operert).

Menisk
Mediale (indre) menisk til venstre er halvmåne-formet, mens den laterale (ytre) er mer sirkelformet. Høyre kne sett ovenfra. Illustrasjon fra Grays’s Anatomy. Public domain.

Eirik hadde i 2021 en hyggelig prat om problematikken og meniskskader generelt med fysioterapeutene Edgeir og Sindre i den nyttige og tidsaktuelle podcasten CyriaxPodden deres. Cyriax Klinikken holder til på Danmarksplass i Bergen. I podcasten introduserer Edgeir discotesten sin for meniskskader. Edgeir, Sindre og Eirik samtaler om meniskenes anatomi og funksjon, skadetyper, symptomer og behandling. Rehabilitering ledet av fysioterapeut er alltid nyttig, men i noen tilfeller er kirurgi nødvendig.

CyrixPodden: «Smerter i kneet med låsninger etter ett fall? I denne episoden snakker vi med Professor Eirik Solheim som forsker på meniskskader ved Universitetet i Bergen og som daglig operer knær ved Aleris. Kan man trene vekk menisksmerter? Kan meniskskader gro seg friske med tiden? Bør alle meniskskade operes, eller kanskje ingen? Sindre og Edgeir avslører hvordan du kan «Rocke» deg fram til riktig diagnose…»

Problemstillingen (når er kirurgi aktuelt) har nylig vært diskutert grundig i en artikkel i Tidsskriftet for den Norske Legeforening med tittel: «Hvilke meniskskader skal behandles?» ved forfatterene (og svært erfarne ortopeder) Nina Jullum Kise og Stig Heir ved Martina Hansens Hospital (MHH).

Forfatterene innleder med følgende utsagn: «Degenerative og traumatiske meniskskader må betraktes som to helt forskjellige patologiske tilstander som bør behandles etter helt forskjellige prinsipper. Degenerative rupturer er ledd i artroseutvikling og skal som hovedregel behandles konservativt, mens traumatiske rupturer bør vurderes for kirurgisk behandling for å hindre artroseutvikling. I denne artikkelen gir vi en oversikt over hvilke pasienter som bør henvises raskt til ortoped, og hvilke som bør henvises til fysioterapeut.»

Menisk kirurgi
Noen ganger er det mulig å reparere meniskskader. Her er en kapsel-nær bøttehankruptur som blir sydd sammen med all-inside teknikk. (C) Solheim.

Vi kan således stille opp to ytterpunkter: (A) Akutte, traumatiske menisk-rupturer hos unge mennesker med mekaniske symptomer (inkludert låst kne, som betyr at kneet ikke kan strekkes fullt) og (B) middelaldrende og eldre mennesker med menisklesjoner i et kne preget av artrose (slitasjegikt) og smerter som kan like gjerne skyldes artrosen.

Imidlertid er det mange pasienter som faller mellom disse to ytterpunktene. Alder tilsier ikke alltid at menisklesjonen er degenerativ (slitasje). En sprek 60-åring kan ha friske knær og være uheldige og pådra seg en akutt traumatisk meniskruptur, på en fottur i Jotunheimen. Videre kan en 30-åring allerede ha pådratt seg artrose og degenererte menisker som ikke profitterer på kirurgi.

I de senere år har det blitt mer oppmerksomhet omkring såkalte menisk rotrupturer. Dette er situasjoner hvor menisken ryker festet, vanligvis det bakre, og mister spennet, og derfor mye av funksjonen. Slike skader bør oftest repareres der menisken ellers er frisk og det er lite slitasje (artrose) i leddet.

Vi må også være klar over at MR undersøkelse ikke alltid gir faciten. Meniskskaden kan være større eller mindre enn det bildene antyder og det samme gjelder artrosen.

Forfatteren, Eirik Solheim, ser regelmessig pasienter, unge og voksne, med innslåtte bøttehankrupturer, og låste knær, som har fått beskjed av fastleger og fysioterapeuter at: «Vi har sluttet å operere menisk skader».

Budskapet er at hver enkelt pasient må vurderes individuelt. Rehabilitering er alltid nyttig. I noen tilfeller, særlig ved smell/knepp/låsninger er kirurgi aktuelt, uavhengig av alder.