Utviklingen av artroskopi i korte trekk

Synet, evnen til å se med øynene våre, er den dominerende sansen for mennesker, og den sansen leger generelt stoler mest på for å stille riktig diagnose av sykdom og skader. Artroskopi forlenger synets rekkevidde. Utviklingen av artroskopi har vært lang og tornefull. Her er en kort oversikt.

Hippocrates
Hippokrates fra Kos levde fra ca. 460 BC til ca. 370 BC og regnes ofte som legevitenskapens far. Public domain.

Leger har sannsynligvis alltid hatt et ønske om å kunne, når det er relevant, kikke inn i åpningene til pasientens (aktuelle) kroppshulrom for å diagnostisere og helst kurere sykdommer. Denne uttalelsen er basert på 5000 år gamle mesopotamiske (dagens Irak) gjenstander (spekula og rør), samt lignende gjenstander fra andre nyere, men fortsatt gamle kulturer, for eksempel gresk og romersk. Videre eksisterer det tekster om deres bruk, noen av dem er muligens skrevet av legevitenskapens far, Hippokrates.

Noen kroppshulrom er relativt tilgjengelige for diagnostiske formål, ved hjelp av spekula og speil og en lyskilde, i starten var det sollys eller levende lys (talglys). Noen hulrom er imidlertid vanskelige å inspisere. Det er her endoskopet kommer inn i bildet. Ikke overraskende var den kvinnelige blæren et av de første organene som ble undersøkt ved hjelp av et endoskop.

Desormeaux forbedret Bozzinis Lichtleiter
Desormeaux forbedret Bozzinis Lichtleiter

Philipp Bozzini (med sin Lichtleiter), Antonin Jean Desormeaux (som forbedret instrumentet til Bozzini) og andre gjorde banebrytende innovasjoner tidlig på 1800-tallet. Da det nittende århundre var slutt, hadde Maximilian Nitze i samarbeid med instrumentmakere i Berlin og Wien utviklet et fullt fungerende cystoskop, med en miniatyr Edison glødelampe på spissen. Våre kolleger i urologi omfavnet cystoskopet umiddelbart og hyllet Nitze som far til spesialiteten. Innen 10-20 år annonserte og solgte mange konkurrenter i Europa og USA cystoskoper av lignende design.

Likevel fortsatte de bakstreverske ortopediske kirurgene å spørre: «Hvorfor bry seg om å kikke gjennom nøkkelhullet, når du kan åpne døren?» Denne holdningen var basert på nyvinningene på midten av 1800-tallet med anestesi (1846) og antiseptikk (1867), som banet vei for store kirurgiske snitt med god oversikt og lav dødelighet. Denne absurde forestillingen (om å åpne dører) holdt stand helt inn i 1970-80-tallet. Dette antagelig fordi mange ortopediske kirurger på den tiden ikke mestret artroskopet, og like viktig, ikke brydde seg større om å spørre pasientene hvordan de foretrakk å få operasjonen utført.

Sannheten er at endoskopi, inkludert artroskopi, generelt gir en mye bedre oversikt over kroppshulen av interesse (inkludert ledd). Dette skyldes den store manøvrerbarheten i trange rom, forstørrelsen som tilbys av moderne artroskoper og inkludering av videokameraer og skjermer, i dag i HD eller 4K. Dermed er det riktige spørsmålet å stille i dag: «Hvorfor bryte gjennom en dør som ikke er der, når du kan kikke gjennom små nøkkelhull, og gjøre operasjonen som kreves, med lav morbiditet og rask rehabilitering? »

Maximilian Nitze
Maximilian Nitze regnes ofte som urologiens (og cystoskopets) far

De første artroskopi-entusiastene var hemmet av de mange manglene i artroskopene deres, som opprinnelig var basert på utformingen av datidens cystoskoper (som nevnt, introdusert av Max Nitze på slutten av 1880-tallet). Glødelampen (basert på Edisons patent fra 1880) plassert på spissen av skopet, 1,5 cm fra optikken og introduserte derved en fysisk hindring ved manøvrering i et trangt ledd (det var ikke et problem inne i full urinblære). Synsvinkelen var opprinnelig 90 grader på grunn av lampen (vinkelen var ikke et problem i store hulorgan, men svært upraktisk i et kne). Videre besto de tidlige designene av en rekke tynne linser adskilt av lange strekninger av luft (lyset beveger seg raskere i glass enn i luft), og linsene manglet dessuten et anti-reflekterende belegg, begge faktorer som resulterte i stort tap av lys og dermed et mørkt synsfelt. Dette gjorde mange av de tidligste artroskopørene motløse, slik at de gav opp teknikken. Enkelte skjønte imidlertid at de måtte designe sine egne artroskop.

Det store gjennombruddet kom med introduksjonen av endoskoper utstyrt med anti-reflekterende belagte stavlinser (med lite luft i mellom), og lys levert av en sterk ekstern lyskilde koblet til endoskopet med en fiberoptisk kabel (såkalt «kaldt lys»). Dette gjorde at lampen på spissen av skopet ble unødvendig. Instrumental til denne utviklingen var oppfinnelser av den engelske fysikeren Hopkins. Denne nye typen endoskop, et cystoskop, ble først produsert av K. Storz, basert i Tuttlingen, Tyskland i 1965 i samarbeid med H. Hopkins.

I 1970 var O. Wruhs i Wien sannsynligvis den første som fremmet den kliniske anvendelsen av kaldt lys artroskopi. Senere, på begynnelsen av 1980-tallet, gjorde utviklingen av CCD brikker til at man kunne lage små TV-kameraer som kunne festes til øyestykket i endoskopet. De første TV kameraene var svære og helt uegnet for denne type bruk. Kameraet ble koblet til en skjerm og bidro ytterligere til at avansert endoskopi generelt og artroskopi spesielt ble enklere å gjennomføre (og lære bort – tidligere var det bare operatøren med øyet mot skopet som så hva som foregikk). I begynnelsen var artroskopiene bare diagnostiske og ble ofte fulgt av åpen kirurgi. Men selv i de tidlige dager, kunne åpen kirurgi i noen tilfeller unngås når artroskopien ikke dokumenterte patologi som var tilgjengelig for kirurgi.

Forfatter: Eirik Solheim

Professor dr. med. Eirik Solheim er spesialist i ortopedisk kirurgi og har en doktorgrad i bein- og brusktilheling. Han har over 30 års erfaring som kirurg. De siste 20 årene har hovedfokus vært artroskopi, særlig i skulder, albue og kne. Eirik Solheim utfører rundt 1.000 artroskopiske inngrep årlig. Han har spesielt stor erfaring med kirurgisk behandling av frossen skulder og tennisalbue. Pasientene hans inkluderer håndverkere, mosjonister og toppidrettsutøvere med høye krav til funksjon. Han samarbeider med andre ortopeder, fysikalsk medisinere og fysioterapeuter. Målet er alltid å lindre smerter og bedre funksjon, med eller uten kirurgi. Han har vært ansatt i bistilling ved Universitetet i Bergen siden 1995, først som førsteamanuensis og siden 2009 som professor. Han har veiledet en lang rekke doktorgradskandidater og forfattet rundt 90 ortopediske artikler i internasjonale fagtidsskrifter. Eirik Solheim holder jevnlig foredrag og er instruktør ved kurs og møter i inn- og utland. Eirik Solheim gjør sitt kliniske arbeid ved Aleris Nesttun. Du kan kontakte Aleris Nesttun via e-mail eller på telefon 55 59 99 99.