Tilbakeblikk på menisk kirurgi

Meniskene ble lenge sett på som unyttige strukturer som trygt kunne fjernes. Utviklingen har siden gått mot å fjerne minst mulig og reparere der forholdene tillater det.

Thomas Annandale (1838-1908), kirurg fra Newcastle (og i 1877 professor i kirurgi i Edinburgh) er kreditert for både den første meniskectomi (fjerne ødelagt menisk) i 1866 og den første kirurgiske reparasjon av meniskskade i 1883. Han er ellers også kjent for kirurgiske fremskritt innen behandling av acusticus nevrinom og lyskebrokk.

Den første meniskreparasjonen gjorde han 16. november 1883 hos en gruvearbeider. Ved (åpen tilgang) ble forhornet av mediale menisk sydd tilbake til kapselen. Operasjonen var en suksess og pasienten var tilbake i fullt arbeid 10 uker senere.

Menisken ble imidlertid ikke ansett å ha noen viktig funksjon ("functionless remains of the leg muscle origins") og operasjonen fikk liten oppmerksomhet.

Den første kliniske studien av meniskreparasjoner ble publisert i 1908 av den jødiske kirurgen Moritz Katzenstein sjef ved kirurgisk avdeling ved sykehuset Friedrichshain i Berlin (og en nær venn av Albert Einstein - "During the eighteen years I spent in Berlin I had few close friends, and the closest was Professor Katzenstein"). Han presenterte svært gode resultater i en serie med 7 pasienter som var fulgt opp inntil 7 år etter menisksutur.

Dr. Katzenstein hadde observert at resultatene etter meniskreseksjon initialt var gode, men avtok over tid. Han konkluderte at: "This is not astonishing since with resection of the meniscus, an important part of the joint is removed".

Katzenstein anbefalte å reparere alle rupturerte menisker, så sant mulig - et syn som deles av dagens knekirurger!

Behandlingen av meniskskader har utviklet seg fra ved åpent å fjerne hele menisken ved mistanke om skade (om det virkelig var skader kunne man ofte først konstatere etter at menisken var fjernet) til å undersøke meniskene visuelt og palpatorisk (med en liten krok) og enten fjerne bare skadet del eller reparere der det er mulig. En viktig forutsetning for denne utviklingen var artroskopi teknikken (kikkehullsundersøkelse av ledd med tynn "kikkert"). Fra anatomiske studier med dårlig utstyr har teknikken utviklet seg til et av våre dagers mest vanlige kirurgiske inngrep.

Den danske lege Severin Nordentoft (bilde) ved St. Josephs Hospital i Århus gjennomførte endoskopisk undersøkelse av kneet allerede i 1912. Om dette var anatomiske studier (av døde mennesker) eller ledd i pasientbehandling synes uklart. Eugen Bircher ved Kantonsspital Aarau i Sveits publiserte erfaringene sine ved 18 kneartroskopier i 1921. Han benyttet et endoskop utviklet i 1910 av Hans Christian Jacobaeus, professor i indremedisin ved Karolinska Institutet, Stockholm. Skopet var mindre egnet for kneartroskopi og Birchers entusiasme avtok gradvis utover på 1920-tallet. Han gjorde totalt rundt 60 kneartroskopier frem til 1930.

Den første artroskopiske meniskektomi (fjerning av menisk) ble gjort i 1962 av Masaki Watanabe. I 1969 utførte Dr. Hiroshi Ikeuchi den første artroskopiske menisk reparasjon. Det at artroskopi nå ble brukt terapeutisk og ikke bare diagnostisk, forutsatte utvikling av spesielle kirurgiske instrumenter til dette bruket.

Robert W. Jackson oppsøkte Watanabe i Tokyo i 1964 og lærte seg artroskopi. I 1965 var Jackson tilbake på Toronto General Hospital. Han hadde fått med et Watanabe #21 artroskop og startet å praktisere artroskopi. Jackson holdt foredrag om artroskopi og tok i mot kolleger som ville lære teknikken. Han bidro således til å spre artroskopisk kirurgi i Nord-Amerika og Europa. Det er også i stor Jackson som gjorde gruppen i Tokyo kjent.

Charles E. Henning utførte første menisk reparasjon i Nord-Amerika i 1980. Han utviklet "singel-barrel" teknikken, et rør hvor èn nål (med tråd) føres inn om gangen. Clancy og Graf videreutviklet metoden ved å lage to paralelle løp slik at to nåler (med hver sin ende av samme tråd) kunne føres inn samtidig (innenfra-ut sutur). Disse metodene regnes fortsatt som gullstandarden innen menisk reparasjon.

Teknikkene til Henning og Clancy & Graf er tid- og assistansekrevende og det er nødvendig med en del hjelpesnitt for å knytte suturene (inn mot kapselen). Det er i enkelte posisisjoner en viss risiko for kar- og nerveskader. Det bredte seg således et ønske om enklere, "all-inside" teknikker. Ulike implantater ble løsningen. Først ut - og antagelig fremdeles mest brukt - er Bionx menisk pil presentert av Albrecht-Olsen og medarbeidere i 1993. Med denne teknikken skytes en reorberbar pil gjennom den løse delen (oftest bøttehank) inn i den friske, faste delen slik at førstnevnte fikseres til sistnevnte. Dette krever at den friske, faste delen har tilstrekkelig bredde for at meniskpilen skal få feste. Teknikken egner seg således ikke for helt kapselnære meniskløsninger.

Senere er det kommet andre lignende implantater og også suturankere (som Rapidlock). Det er også utviklet teknikker for å sy rupturer "all-inside" med utstyr av samme type som brukes mye for reparasjoner i skulder.